Senter for idrettsskadeforskning

Beskrivelse

Bakgrunn: Forskere arbeider for å finne årsaker til idrettsskader, særlig årsaker vi kan gjøre noe med. En potensiell årsak til skade er treningsbelastning: korttids- og langtids-mønsteret av fysisk aktivitet. Eksperter mistenker at kortidstreningsbelastning utført nå, relativt til langtidstreningsbelastningen utført i fortiden, kan bidra til skaderisiko. På grunn av begrensninger til dagens statistiske verktøy, har det vært vanskelig å teste slike teorier. Vanligvis beregner forskere en ratio mellom nåtids- og fortidstreningsbelastning, som ikke håndterer en treningsbelastning på 0. Med mindre vi forbedrer de statistiske verktøyene, vil det fortsette å være vanskelig å fastslå hvordan relativ treningsbelastning kan påvirkes for å endre skaderisiko.

Formål: Først ønsket vi å demonstrere at å modellere nåtids- og fortidstreningsbelastning for seg – ikke i en ratio – kan være et mulig alternativ til å modellere sammenhengen mellom relativ treningsbelastning og skaderisiko. Deretter, hadde vi som formål å utforske om nåtids- og fortidstreningsbelastning viser tegn til en interaksjon i deres forhold til skaderisiko, i fotball.

Metode: Vi kjørte en logistisk regresjonsmodell på to fotballdatasett: «Qatar Stars League» (QSL, 1 465 spillere, 1 977 skader), og norsk U-19 fotball (81 spillere, 60 skader). Utfallsmålet var skade (ja/nei). De uavhengige variablene var nåtids- og fortidstreningsbelastning, med en interaksjon. Vi definerte nåtidstreningsbelastning til å være dagens belastning, og fortidstreningsbelastning til å være den kumulative effekten av de foregående 27 dagene (4 uker). Til QSL-modellen var treningsbelastning målt med antall minutter i aktivitet; til den norske modellen var det målt med antall minutter i aktivitet ganget med spillerens opplevde intensitet på en skala fra 1 til 10.  

Resultater: Begge modeller demonstrerte lavest skaderisiko ved moderate mengder fortidstreningsbelastning over lang tid, intermediær risiko ved høye mengder fortidstreningsbelastning, og høyest risiko ved lave mengder fortidstreningsbelastning. Dette mønsteret forandret seg for vært nivå med nåtidstreningsbelastning, som også tyder til en interaksjon mellom nåtids- og fortidstreningsbelastning.

Konklusjon: Nåtidstreningsbelastning og fortidstreningsbelastning kan modelleres separat for å undersøke sammenhengen mellom relativ treningsbelastning og skaderisiko. Forskere bør vurdere potensiale for en interaksjon mellom nåtids- og fortidstreningsbelastning.