Senter for idrettsskadeforskning

Beskrivelse

Flere undersøkelser viser en høy forekomst av kne- og ankelskader hos håndballspillere i 16-17 års alderen. En forebyggende undersøkelse fra dansk juniorhåndball tyder på at det er mulig å redusere forekomsten av disse skadene. Det er imidlertid ikke gjort noen undersøkelser med tilstrekkelig antall spillere til sikkert å kunne påvise en reduksjon. Hensikten med denne undersøkelsen var å prøve ut et strukturert oppvarmingsprogram for å fremme prestasjon og forebygge kne- og ankelskader hos håndballspillere på juniornivå.

Metode: Utvalget besto av jente- og guttespillere (120 klubber, 1837 spillere) i 16-17 årsklassene fra kretsene på Østlandet og i Midt-Norge. Halvparten av deltagerne ble randomisert til en intervensjonsgruppe (61 klubber, 958 spillere) og bedt om å følge et 15-20 min oppvarmingsprogram med håndballrelevante øvelser med og uten ball, og vekt på teknikk, balanse og styrke som del av oppvarmingen. Instruktører fra Norges Håndballforbund besøkte klubbene en gang ved sesongstart der de gjennomgikk øvelsene, samt at de igjen besøkte klubbene midtveis i sesongen.

De andre deltagerne (59 klubber, 879 spillere) var kontrollgruppe og trente vanlig håndballtrening. Alle skader som skjedde under trening eller kamp ble registrert av fysioterapeuter, som var blindet for hvilken gruppe de skadde spillerne tilhørte. Fysioterapeutene hadde gjennom sesongen (september 2002 april 2003) jevnlig kontakt med klubbenes trenere/oppmenn og innhentet opplysninger om trenings-/kampaktivitet og skader per telefon. Blant informasjonen som ble innhentet fra de skadde spillerne var personlige data, skadeopplysninger og skademekanismer. I tillegg ble det gjort en complianceregistrering for å evaluere oppfølging av intervensjonen.

Denne randomiserte kontrollerte studien, publisert i British Medical Journal, viser at et strukturert oppvarmingsprogram kan halvere antall kne- og ankelskader hos idrettsaktiv ungdom.

Resultat: I løpet av åttemånedersperioden fikk 262 utøvere (14 %) til sammen 298 skader. Av disse var 81 % akutte skader, mens 19 % var belastningsskader. Flest skader skjedde i ankel (26%), fulgt av kne (23%) og finger (11%).

Insidensen av akutte kne- og ankelskader var 0,9 skader per 1000 spillertimer i kontrollgruppen (trening: 0,3 skader per 1000 spillertimer; kamp: 5,3 skader per 1000 spillertimer), mens den var 0,5 per 1000 spillertimer i intervensjonsgruppen (trening: 0,2 skader per 1000 spillertimer; kamp: 2,5 per 1000 spillertimer). Signifikant færre av de skadde utøverne var i intervensjonsgruppen. I denne gruppen fikk 46 utøvere (4,6 %) en akutt kne- eller ankelskade, mens tallet var 76 (8,6 %) i kontrollgruppen (relative risk=0,53, 95% konfidens intervall 0,35-0,81, p=0,004). Tilsvarende tall for alle skader var 95 (9,9 %) mot 167 (19 %) (RR=0,49, 95% KI=0,36-0,68, p<0,0001). For moderate og alvorlige skader ble det påvist en signifikant reduksjon på 46-80 %.

Undersøkelsen er den første randomiserte kontrollerte studien, som er utført blant ungdom og med et tilstrekkelig antall deltakere, som viser at akutte kne- eller ankelskader kan halveres, og at alvorlige skader kan reduseres ytterligere. Studien har også en betydelig høyere compliance (87%) enn hva en tidligere ikke-randomisert studie gjort blant norske kvinnehåndballspillere (29% compliance) på forebygging av fremre korsbåndskader hadde. Det synes derfor at forebygging er lettere å implementere blant yngre idrettsutøvere.

Det er også grunn til å anta at oppvarmingsprogrammet kan modifiseres og brukes i andre idretter som fotball, basketball, og volleyball, samt på yngre spillere. Disse idrettene har høy skadeforekomst og liknende skademønster med kne- og ankelskader, og skademekanismene er også sammenlignbare (de fleste skaden skjer i retningsforandringer og landinger). Forebyggende trening med fokus på teknikk (retningsforandringer og landinger) og balansetrening (på balansebrett, matte eller lignende utstyr) bør derfor inkluderes som en naturlig del av trening hos utøvere fra 10-12-årsalderen.