Senter for idrettsskadeforskning

Beskrivelse

I en del idretter må utøvere beherske hopp og raske bevegelser, noe som setter store krav til strekkapparatet i kneet. Mange av disse utøverne klager over smerter ved festet av patellarsenen. Dette syndromet av smerte under og etter aktivitet er kjent som hopperkne (patellar tendinopati).

Utøvere med hopperkne er vanligvis ikke i stand til å sette skaden i sammenheng med et spesielt traume og det antas derfor at skaden vanligvis skyldes gjentatt overbelastning av senefibre. Histologiske funn bestående av degenerasjon og arrvev i senen, og også i ben - sene overgangen antyder at skaden skyldes en overrivning av senefibre som ikke er tilhelet. Funn av forandringer i senen ved ultralyd, CT og MR støtter dette synet, men våre kunnskaper om hva som forårsaker hopperkne er ufullstendig.

Epidemiologiske studier viser at prevalensen av hopperkne blant volleyballspillere er relatert til treningsfrekvens, og at prevalensen er høyere hos utøvere som trener på hardt underlag. Lignende epidemiologiske data fra andre idretter er ikke tilgjengelig. Det er heller ikke kjent hvorfor noen utøvere har problemer mens andre ikke har det, til tross for samme høye treningsvolum. Det kan tenkes at en utøver, som er i stand til å generere en høy impuls i satsen i et hopp eller ved løp, har en større risiko for skade som en følge av mange repetisjoner med stor belastning på senen.

Målsettingen med studien var derfor å karakterisere ekstensorapparatets egenskaper ved hjelp av standardiserte hopp- og styrketester hos spillere med hopperkne, og sammenlikne dette med en frisk kontrollgruppe med lik alders- og treningsbakgrunn.

Pasient og kontrollgruppe (12 spillere i hver) ble rekruttert fra en populasjon på 141 godt trente norske volleyballspillere, hvor 55 (39%) fylte de diagnostiske kriteriene for hopperkne. Testprosedyren bestod av stående hopp, svikthopp, kontinuerlig hopping i 15 sekunder, stående hopp med belastning 20 kg og et stående hopp med belastning tilsvarende halvparten av forsøkspersonens kroppsvekt. Hopphøyde og -styrke ble målt ved hjelp av en Boscomatte, som er en kontaktmatte som er forbundet med en elektronisk tidtaker/datamaskin.

Resultat: Pasientgruppen presterte bedre enn kontrollgruppen for svikthopp (15% økning), kontinuerlig hopping (41%), og når det gjelder differansen mellom svikthopp og stående hopp (effekten av den eksentriske komponenten). Utøvere med hopperkne presterte bedre ved hopptester sammenlignet med friske utøvere, og spesielt ved svikthopp som innebærer generering av eksentrisk kraft.

Det er interessant å merke seg at testresultatene ikke var forskjellig mellom gruppene for alle typer hopp. Stående hopp utføres som en ren konsentrisk bevegelse, og resultatene ved stående hopp uten belastning var ikke forskjellig mellom de to gruppene. I motsetning til dette var resultatet ved svikthopp, som består av en ballistisk bevegele av en rask eksentrisk muskelspenning øyeblikkelig fulgt av en maksimal konsentrisk kontraksjon, var det signifikant forskjell mellom de to gruppene. Vi observerte også en signifikant forskjell ved 15 sekunder kontinuerlig hopping, som består av en serie ballistiske hoppbevegelser. Følgelig kan det antas at hovedforskjellen mellom gruppene bestod av i hvilken grad de klarte å dra nytte av den forspenningen av muskulaturen i den eksentriske fasen til å hoppe høyere. Eksentrisk kraftutvikling kan derfor være en primærårsak til mikrorupturer, fordi eksentrisk kraftutvikling kan medføre en vesentlig høyere belastning enn ved ren konsentrisk eller isometrisk muskelbruk, og kan på den måten overstige senens holdfasthet.