Senter for idrettsskadeforskning

Hovedinnhold på siden

Informasjon om en nyhet med tittelen Videoanalyse av skademekanismer for ankelskader i fotball

Videoanalyse av skademekanismer for ankelskader i fotball

Introduksjon

En systematisk analyse av skadesituasjoner gir detaljert informasjon om mekanismene for ankelskader i fotball. Mekanismen for laterale ligamentskader og en mulig mekanisme for tilstanden footballers ankle er beskrevet i en ny undersøkelse fra Senter for idrettsskadeforskning som ble publisert i januarnummeret 2004 av American Journal of Sports Medicine.

 

 

Videoanalyser gir ny, verdifull informasjon om mekanismer for ankelskader

Senter for idrettsskadeforskning gjennomførte en undersøkelse i norsk Tippeliga og i islandsk eliteserie der formålet var å beskrive spesifikke skademekanismer for ankelskader hos mannlige fotballspillere på elitenivå.

 

Videoopptak fra 313 av totalt 409 seriekamper sesongen 2000 i Norge og sesongene 1999 og 2000 på Island ble analysert. En hendelse med høy risiko for ankelskade ble registrert fra opptakene dersom dommeren stoppet kampen grunnet antatt skade, dvs. fordi en spiller lå nede synlig smertepåvirket >15 s. En skade ble registrert dersom spilleren måtte forlate banen grunnet ankelskade eller i minst en dag ikke kunne delta normalt på trening eller kamp. Det medisinske støtteapparatet i klubbene registrerte fortløpende alle akutte ankelskader gjennom sesongen. Et spesifikt spørreskjema for ankelskader ble utarbeidet for å beskrive skademekanismer og spillesituasjoner som ledet opp til skadene.

 

Det ble totalt registrert 46 akutte ankelskader (18 fra Norge, 28 fra Island), i.e. 4.5 ankelskader per 1000 kamptimer. Av disse ble 26 (57 %) identifisert på video, hvorav 23 var ligamentskader og tre kontusjoner. Videoanalysen viste at 14 ankelskder skjedde i taklingsdueller, fire under klarering eller skudd, fire under løping, to i landingen etter hodeduell og to ble klassifisert som annet. Av ti taklingsskader der skadet spiller blir taklet, ble 6 klassifisert som sene taklinger.

 

To primære skademekanismer ble identifisert:

 

1) Inversjonstraumer (N=14): Takling mot medialsiden av legg eller ankel like før eller i det øyeblikk foten settes ned, som leder til en lateralt rettet kraft som fører til at ankelen er i en invertert posisjon idet han overfører vekten til den aktuelle ankelen og

2) Forsert plantarfleksjon (n=4): Den skadede spilleren treffer motstanderens fot i et skuddforsøk eller klarering med strak vrist og stor kraft, noe som fører til maksimal plantarfleksjon.

 

En systematisk analyse av skadesituasjoner gir detaljert informasjon om mekanismene for ankelskader i fotball, både laterale ligamentskader og tilstanden som kalles footballers ankle. De fleste ankelskader oppstod i taklingsdueller hvor skadet spiller ble taklet. I hendelser der skadet spiller ble taklet på medialsiden av ankelen eller leggen, skjedde dette ofte som et resultat av for sene taklinger fra siden eller bakfra.

 

Ankelskader er vanlig i fotball og til nå har forebyggende tiltak vært rettet mot balansetrening og teiping eller bruk av ortose. Begge tilnærminger har vist seg å være effektive for å forebygge recidiverende skader som oppstår inntil 6 måneder etter at skaden oppstod første gang. Men så langt foreligger det ingen strategi som retter seg mot primærforebygging av ankelskader blant fotballspillere. Resultatene fra denne studien kan tyde på at dersom antall sene taklinger med spark mot ankel og legg blir redusert, vil det også kunne være mulig å redusere forekomsten av ankelskader. Fotballdommere er opplært til å fokusere på farlig spill, men de trenger ytterligere opplæring i hvilke spillesituasjoner, primært dueller, som gir størst risiko for skade. Forfatterne mener at resultatene fra studien gir grunnlag for å foreslå justeringer i regelverket i fotball. For å beskytte spillerne mot farlige spill i dueller blir det foreslått å innføre strenger straff for sene taklinger fra siden eller bakfra.

 

Studien er utført av lege og doktorgradsstipendiat Thor Einar Anderseni samarbeid med stud med Tonje Wåle Flørenes, fysioterapeut og doktorgradsstudent Árni Árnason og professor  Roald Bahr.

 

Les artikkelen her.